Lykke i en tynn tråd
(fra Mezclas Lykkehjul 2013)
Den som bøyde seg ned på huk og lyttet nøye, kunne fra innsiden av kjellervinduet høre en spak stemme: ”Nyttige Julepresenter.” Kort pause. ”Det største, smukkeste Udvalg til Julen af Palmer og blomstrende Planter.” Lav krasling. ”Et Parti japanesiske Skrin (ægte).” Hvem var det som tumlet rundt der inne? Det var bare Lykke. I år igjen prøvde hun å komme i julestemning ved å lese høyt fra avisene taket var isolert med. Det var lille julaften, og det eneste hun følte, var melankoli. Lykke klatret ustø ned fra stigen, la leselupen i skuffen og satte seg isteden til å veve. Time etter time. Det skulle bli et teppe til henne selv.
Lykke hadde bodd i kjelleren i det verneverdige trehuset så lenge hun kunne huske. Her hadde hun søkt tilflukt den uværsdagen hun hadde kommet bort fra foreldrene. Allerede den gangen, hun måtte ha vært rundt åtte år, hadde hun vært engstelig og lyssky. Hun trivdes fortsatt best når hun kunne gjemme seg bort, iaktta andre istedenfor å bli iakttatt. Likevel bar hun på en drøm om én gang å høste beundring. Bli berømt! Nei, skyndte hun seg å trekke tilbake. Bli kjendis, det ville hun ikke. I neste nu, som i en åpenbaring, sto det klart og tydelig for henne: Lykke ville bare én eneste gang i livet få lyse som en stjerne. Hun ville kaste stråler over juletreet, gi dadlene glans og bade i osen av stekt ribbe. Det største av alt: Hun ønsket bare én eneste gang å bli møtt med et varmt blikk. Fra et kjærlig menneske. Var det så mye forlangt? Av en som ikke gjorde en flue fortred? Hvis den surret seg ned til Lykke, kjælte hun den bare forsiktig langs vingene og slapp den ut hvis temperaturen tillot det.
Så patetisk å ville skinne som en stjerne, avbrøt hun sine egne dagdrømmer og økte tempoet på veven. I virkeligheten var hun gammel og gusten. Overvektig og like gebrekkelig som flisene hun fyrte i ovnen med. Gikta plaget henne mer enn valkene og hårene som vokste ut overalt på kroppen. Hun hadde gitt opp å nappe dem. De beskyttet i det minste mot fukt og kulde. Det var lenge siden hun hadde turt å gå ut i dagslys, enda hun visste at det kunne hjelpe mot alskens plager. Før hadde hun vært rask som en veddeløpshest. Nå ville hun blitt pekt nese til av en simpel brunsnegle. Daglig forekom det grove overfall i nabolaget, blind vold og bakholdsangrep, mot slike som henne. Det hadde hun sett med egne øyne gjennom kjellervinduet.
Noe annet hun hadde sett gjennom kjellervinduet, var hvem som gikk inn og ut av huset. Over henne bodde en mann i 50-årene. På postkassa sto det H. Stav. Lykke var redd for ham fordi han ikke klarte å se hvor han gikk hen. Han snublet stadig i sine egne bein, veivet med armene, ramlet i blomsterbedene. Lykke hadde aldri hørt ham snakke sammenhengende, bare fanget opp noen lyder når han bannet og forbannet seg. Sjanglingen og temperamentet hans gikk nok utover de tynnkledde damene han av og til hadde med seg hjem. Lykke hadde aldri sett den samme damen komme to ganger. Eller jo, det var en dame som kom nokså regelmessig innom: fru Stav, den gamle moren til H. Stav. Hvis sønnen ikke hadde hatt slik makt over henne, og hvis hun hadde hatt mer penger, og penger betyr jo makt, ville ikke fru Stav ha kommet på besøk heller. Såpass menneskekjenner var Lykke.
Akkurat da Lykke tenkte dette, hørte hun skritt og lave sukk utenfor vinduet. Det var fru Stav som stavret seg oppover langs huset med rullator. Akk, det går nedover med henne også, tenkte Lykke medfølende. Til jul i fjor hadde fru Stav bare så vidt måttet støtte seg til en krykke, enda det var glatt føre.
”Heldigvis er vinteren mild og snøløs så langt”, sa Lykke høyt til seg selv der hun sto tett inntil vinduet og glante ut. Plutselig kikket fru Stav mot henne med våkent blikk, og Lykke gjemte seg bak gardina, raskere enn hun trodde hun var i stand til.
H. Stav, nå bestemte Lykke seg for å kalle ham Hodne, fulgte sin mor hakk i hæl. Han slepte utålmodig på bæreposene med mat som moren sikkert hadde betalt for. Hodne hadde nettopp vært inne til soning og skyldte penger til fanden og hans oldemor. Titt og ofte hadde han lekt med tanken på å hjelpe sin syke mor raskere til graven. Barndomshjemmet var falleferdig, men sto på en attraktiv tomt.
Mens Lykke satte seg tilbake til veven, trampet mor og sønn inn i huset ledsaget av gjentatte smell i dører. Det Lykke ikke kunne vite, var at Hodne med vilje hadde tråkket på en edderkopp som krøp på gulvet, og at dette hadde opprørt fru Stav. Enda så stiv hun var i kroppen hadde hun bøyd seg ned, plukket opp dyret og puttet det ned i en liten beholder. Den gamle snusdåsa som herr Stav alltid hadde båret i jakkelomma, hadde fru Stav for sikkerhets skyld stukket et lite pustehull i.
På slaget 15 dagen etter dundret kirkeklokkene så hardt mot hverandre at Lykke puttet isoporkuler i ørene. Kirkegården, eller rettere sagt urnelunden med et tilhørende kapell, lå like ved huset. Nypussede skinnstøvletter passerte i en jevn strøm utenfor, noen delvis dekket av vadmelskåper og vinterfrakker. Lykke hadde ikke sovet et sekund det siste døgnet og hadde sittet ved veven hele dagen. Hun hadde lagt en plan som gjorde henne opprømt. I år skulle hun satse alt.
Da mørket la seg ute og lyktene brant i kor på urnelunden, hadde stekeosen så vidt begynt å sive ned mellom gulvplankene. Det var tegnet Lykke skulle følge. Antakelig var Hodne på kjøkkenet for å gjøre klart tilbehøret til ribba og for å smake på juleakevitten. Lykke mente hun hadde hørt fru Stav lande tungt i stolen som sto i et hjørne i andre enden av huset. Hun satt sikkert og løste kryssord, gjettet Lykke før hun pakket det nyvevde teppet rundt seg som en kappe og gikk mot kjellerlemmen.
Lemmen hadde ikke vært åpnet på mange år og knirket kraftig da Lykke til slutt fikk rikket den. Hun kjempet seg gjennom sprekken og unngikk å komme i klem før lemmen slo igjen. Nå ventet den farligste etappen, nemlig kjellertrappa som ville føre henne opp til stua og kjøkkenet. Trinnene var hvitmalte og opplyst av en naken lyspære. Hvis Hodne kom nå, for eksempel for å hente surkålen som sto i en kjele på nederste trinn, Lykke skalv ved tanken på den, var det ute med henne. Minuttene gikk, Lykke klatret og klatret, lyttet og lyttet etter farer. Hun kom seg usett til topps.
”Faen”. En stekeplate falt i gulvet på kjøkkenet.
Det neste hinderet forserte Lykke lekende lett. Døra inn til stua var så dårlig isolert at Lykke kunne krype over terskelen uten å flytte på noe som helst. Noen fordeler er det med gamle hus, rakk Lykke å tenke før hun i all sin grellhet sto midt på stuegulvet.
”Gjem deg, gjem deg”, hørte Lykke en puslete stemme hviske. Lykke rakk ikke å finne ut hvor stemmen kom fra før hun satt bak en stabel med ved. Der ble hun salig av varmen fra peisen og lukten av kvae. Åh, nei, hun hadde rullet seg oppi den! Bark og avispapir klebet seg til det nye teppet og de hårete beina. Lykke klarte likevel å få kontroll på alle lemmer og på situasjonen. Helt riktig, der i lenestolen satt fru Stav. Akkurat nå var det stille fra kjøkkenet. Bare av og til hørtes en klunkelyd og en metallkork som ble skrudd opp og igjen. Hva hadde Lykke ventet seg her oppe? Stråesler, engler, sanger om Jesu fødsel fra en radio? Her i stua var det bare juletreet i kroken bak fru Stav som minnet om at det var julaften. Det var pyntet med gullfarget englehår, men hadde ingen stjerne i toppen.
Lykke observerte hvordan den gamle kvinnen fisket fram en snusdåse. Den var en god del større enn de man ser nå til dags. Fru Stav åpnet lokket med skjelvende hånd. Ut falt en forkommen edderkopp som ble liggende altfor rolig i det hvite foldeskjørtet. Lykke var en nedstemt tilskuer til at den trakk sitt siste sukk. I samme sekund skvatt Lykke til av at en vedkubbe raste i gulvet like ved der hun satt. Lykke fikk panikk og ville bort derfra, men beina var seigere og stivere enn noen gang. Nå hadde Hodne fått øye på henne! Med vedkubben i hånden slo han etter henne så flisene føyk.
”Nå roer du deg ned!” skrek fru Stav og sparket rullatoren mot ham så han snublet bakover.
”Faen”. Han forsvant ut på kjøkkenet igjen.
Imens hadde Lykke krøpet oppover stammen på juletreet og surret rundt seg en remse med englehår. Kyndig og uredd hadde hun hengt det nyvevde teppet over gardinstanga i stuevinduet. Og i sirkelen i teppets midte, i tusen gjennomsiktige tråder, hang Lykke og skinte av stolthet. Hun snurret noen runder av glede, rundt og rundt og rundt.
Med sakte bevegelser plukket fru Stav et forstørrelsesglass, et Flaxlodd og en mynt opp fra den stive håndveska. Den var stor og rommet mye. Hun la veska flatt i fanget og loddet oppå den og begynte å skrape. Svært konsentrert.
”Skjønner ikke hvorfor du gidder å bruke pensjonen din på det tullet der.” Hodne var tilbake i stua, denne gangen med en sammenrullet avis. Han lå på alle fire i jakten på inntrengere. Det tok noen minutter før han la merke til det svarte dyret i morens foldeskjørt.
”Kjerringfaen! Lar meg krype her som en annen idiot!”
”Du vet vel at edderkopper bringer lykke.” Fru Stav kikket ikke opp, skrapte bare langsomt videre. Hodne klemte den døde lykkebringeren mellom to fingre og kastet den inn i peisen.
Lykke holdt blikket festet på loddet til fru Stav, selv om det var vanskelig å tyde tallene fra hennes stjerneposisjon. Hun lyste enda sterkere for å kunne se bedre.
I stum jubel løftet gamle fru Stav armene i været, høyere enn hun trodde hun var i stand til. Den ene hånden traff Lykke midt i magen. Gifteringen til fru Stav satte seg fast i spindelveven. Fru Stav snudde seg rundt, studerte måpende synet av Lykke før hun smilte hjertelig og viklet ringen forsiktig ut av trådene.
”Nå, ble det gevinst?” Hodne tente seg en røyk ved peisen og tømte akevittglasset i én svelg.
”Nei, jeg vinner nok aldri”. Hun sukket ned i skjørtet.
”Hva i svarte er det som henger i vinduet?”
Hodne bykset mot Lykke, som straks kjente varmen fra sigarettgloen i det ene beinet. Det vevde teppet ble brent i stykker. Lykke hang til slutt i en siste tynn tråd, som ikke maktet å holde henne oppe.
”La pynten henge!” Fru Stav var illsint og hyttet med nevene.
”Du er syk, mutter. Syk! Har du alltid vært. Jeg kan ikke ta meg av deg lenger.”
Lykke trakk alle beina sammen slik at det ble plass til både henne og vinnerloddet på 1 million kroner i snusdåsa. I visshet om at hun og fru Stav ville feire jul et ganske så annet sted neste år.
Legg igjen en kommentar