HJERTESYK
(fra Mezclas Juleromantikk 2010)
”Har du ikke svelget medisinen din?”
Han snur seg ikke mot pillene som ligger i plastbegeret på nattbordet. De ligger urørt mellom glasset med julebrus og en skål halvfull med valnøtter. Hun har knust en liten neve for ham hver ettermiddag. Selv om han fint kunne ha betjent nøtteknekkeren ved egen kraft. Nøtter er godt for hjertet. Og for hodet, som ligger bustete på puta. Putetrekket er nyskiftet og lukter klinisk. Han liker at renheten svir i neseborene og setter dem på vid gap. Alle sansene er rettet mot henne. Hun står med ryggen mot ham, skifter på nabosenga med lette bevegelser, bøyer seg ned, retter seg opp, bøyer seg enda lenger ned. Hun rister i sengetøyet så duften av det blandes med hennes egen og slår imot ham i deilige bølger. Romkameraten reiste hjem i går, på lille julaften, sammen med en utblokkert hjerteåre og en gneldrende, rødhåret kone. Han er blitt lovt at det ikke skal komme noen ny i den senga før tidligst i morgen kveld. Så lenge det ikke skjer noe helt spesielt på avdelingen. De kan med all sannsynlighet få tid for seg selv.
Han har ligget på sykehuset i tre uker nå, siden første søndag i advent, en merkedag for livet. De siste to ukene har han følt seg friskere enn noen gang. Legene har latt ham få bli under tvil fordi de er usikre på medisineringen. De prøver ut en helt ny hjertemedisin, som hittil ikke har gitt utslag på prøvene. Hjertefeil tar de alvorlig, og pasientene behandles mildere i desember.
”Du kommer innom i kveld – etter vakt?” spør han usikkert og retter seg opp i ryggen, drar begge hendene nervøst gjennom håret. Hun svarer mens hun slåss mot dyna som har klumpet seg i det ene hjørnet av dynetrekket: ”Ja, men det kan hende jeg må jobbe overtid. Det er mye sykdom blant de ansatte.” Den sarte stemmen er sartere enn vanlig, og forsvinner sammen med henne inn på badet. Han hører at hun vasker hendene. Lenger enn forskriftsmessig lenge. ”Er det noe i veien?” nesten roper han til henne. Han er bekymret og glemmer et øyeblikk at han må snakke lavt. Døra mot en trafikkert korridor står på en gløtt.
”Nei, jeg er jo på jobb. Alt er fint. Takk for meldingen i natt. Hold deg syk og taus, du, så kommer jeg plutselig.” Hun smiler sjenert, men skøyeraktig idet hun går mot senga hans, stryker ham flyktig på kinnet før hun går ut av rommet med skittentøybylten under armen. Han strekker seg syk og taus mot en velsignet valnøtt. Den blir liggende utygd på tunga i flere minutter. Som om den var en fløtekaramell hun hadde født.
Han har skylt pillene ned i do i et nøtteskall. Dusjet, barbert seg. Alt med omhu. Han går naken ut i rommet nå som den sjenerende romkameraten endelig har reist. Åpner klesskapet, dveler foran det. En hvit herreskjorte henger ubrukt lengst til venstre, med et løst silkeslips i den åpne, stive kragen. Juleslips med misteltein. Det kunne vært verre. Dressbuksene strammer mer over lårene og rundt livet enn for tre uker siden. Hun har sagt det kler ham, og fortsetter å doble middagsporsjonene hans. Pinnekjøtt, juletorsk, svineribbe uten svor. For to dager siden hadde hun sneket seg unna kveldsrapporten for å spise riskrem med kirsebærsaus sammen med ham. Romkameraten sov, og hun kysset hånden hans, brystkassen, det ubarberte kinnet, munnen med kirsebærsaus. Han sukker dypt og smiler ved tanken, hele kroppen gløder. Det er bekmørkt ute, konstaterer han da han står ved vinduet og strammer slipsknuten. Den svarte asfalten og eventuelle mennesker som går fram og tilbake på den, er usynlige i snøen som faller. Det interesserer ham heller ikke hvem som går ut og inn der nede, om de er syke eller friske, så lenge hun også befinner seg i sjette etasje. Hun burde ha vært her nå.
Hun kommer ikke. Det er sikkert mye å gjøre. Kanskje det har skjedd noe spesielt på avdelingen? Nei, nabosenga er fortsatt ledig, og det er uvanlig få lyder og ingen hektiske skritt å høre fra korridoren. Den eneste stemmen som trenger seg inn til ham, kommer fra CD-spilleren på personalrommet. Bing Crosby synger julen inn på repeat. Melodien begynner etter hvert å krype inn i ham; han tar seg selv i å nynne den ut igjen. Da kommer han til å tenke på pepperkakehjertene og julekurvene hun har gjemt i nattbordskuffen hans. Det ene hjertet spiste han i natt da han ikke fikk sove. De andre skal få henge i vinduet når hun kommer. Han blir oppspilt, men svimmel av å holde armene så lenge over hodet; han bruker lang tid på å knyte fast hvert hjerte, hver kurv. Sviktende bein og syn tvinger ham til å legge seg nedpå. Ikke på sin egen seng, men på den som kun er berørt av henne. En drøm suger ham inn i noe som føles så fint. Det rykker i smilehullene hans mens pusten hisser seg opp i takt med rytmene fra personalrommet. Var det ekte kjærlighet – eller bare et skinn av juleromantikk?
Et kraftig klapp på skulderen vekker ham brått, etterfulgt av: ”Du kan ikke ligge her. Vi har en annen pasient som trenger denne plassen!” Den mannlige sykepleieren er irettesettende og drar ham opp av senga. Han tumler bort til sin egen seng, legger seg forsiktig på den for ikke å skrukke juleantrekket. Det stikker i hjertet hans idet den nye pasienten blir trillet inn. Av henne. Som snakker fortrolig til en annen en ham. Han brer dyna raskt over seg, trekker den helt opp til haka for å skjule mistelteinene rundt halsen. Men hun ser ham uansett ikke. Heller ikke idet hun forlater rommet i hælene på sin myndige kollega.
Han er alene med den nyankomne hjertepasienten, en eldre, kontaktsøkende herre: ”Trist å være her i julen, ikke sant?” Trist at du er her i julen, tenker han mens han tungt svelger skuffelsen over at hun og han likevel ikke vil få være helt for seg selv. Skuffelsen klumper seg fast i brystet.
”Jeg ser du har nøtter der borte”.
”Ja.”
”Den som hadde nøtter eller noe annet å knaske på. Det er tross alt julaften.”
Den eldre snur seg omstendelig over på siden og setter store øyne i romkameraten sin.
Lettere irritert kryper han ut av senga, sletter på dressbuksene, tar motvillig tak i skålen med de gylne nøttene i. Han går på sokkelesten mot sykesenga som skulle vært ledig fram til i morgen kveld.
”Her. Vær så god.”
Den eldre lyser opp, graver ut en håndfull og putter nesten alle i munnen på én gang. Tygger ukontrollert samtidig som han snakker usammenhengende om alt han skulle ha gjort istedenfor å ligge på sykehus. Han forteller om nedsylting av agurker og om da han som liten gutt var med faren til Danmark. Og om juletreet de hentet i skogen hvert år. Det var vel i skogen han hadde falt sammen, eller hadde han vært i kjelleren etter surkål? Heldigvis hadde han ikke vært alene. Da ville han nok ikke ha ligget her.
Mannen må ha pratet i flere minutter mens den dresskledde hadde spist de siste nøttene, stående lent mot vinduskarmen, ufokusert. Plutselig får han øye på at hodet til den gamle mannen blir ildrødt. Kinnene og halsen svulmer. To tørre lepper gaper stumt etter luft.
”Hjelp! Vi trenger virkelig hjelp her inne!” Han ser sjokkert på romkameraten, dunker ham i ryggen og roper høyt mot korridoren. Den mannlige sykepleieren som hadde vekket ham tidligere på kvelden, er raskt på plass, og får øyeblikkelig følge av to andre. Hun er ikke der. Det er det eneste han rekker å tenke før han igjen er alene på rommet.
Champagnen bak dusjforhenget har ikke rukket å bli kald. Likevel, den hjelper mot samvittigheten. Han har ikke møtt så mange senile i sitt liv. Ikke hjertesyke nøtteallergikere heller. Han drikker rett av flaska. Etter hver slurk legger han den tilbake i vaskebøtta med kaldt vann i. Avtalen var at han skulle holde boblene kalde for henne.
Han sitter på gulvet og vugger fram og tilbake mot porselenet i den kjølige toalettkroppen, kikker rett opp i det grelle lyset i taket. Hvorfor måtte han falle så dypt for en sykepleier, som sikkert hadde hundre hjertepasienter som ham hvert eneste år?
Han hadde antakelig tapt. Det var snart midnatt.
Det er blitt 1. juledag. Bing Crosby har for lengst gått av vakt, kan hun bekrefte. Champagnen velter i dusjen. De er begge våte.
Legg igjen en kommentar