Om å skrive prosjektbeskrivelse

Oppgave 3 på modulen Formidling og forleggeri var å skrive en beskrivelse av eget bokprosjekt og sende den til en forlagsredaktør (i mitt tilfelle til Gyldendal). Forlagsredaktøren ville i neste omgang sende prosjektbeskrivelsen til vurdering hos en konsulent.

Har jeg en stemme, et stoff og en form? Mange forfattere har en stemme, men mangler stoff. Andre igjen har et stoff, men mangler en stemme. Dette snakket Merete (Morken Andersen) om på forrige samling (hos NFF 10. april). Hvor står jeg? spurte jeg meg selv. Jeg mener jeg har et stoff, og at jeg i løpet av det siste halvåret, blant annet på modulen Litterær sakprosa, har funnet en form til dette stoffet. I prosjektbeskrivelsen ville jeg presentere stoffet og formen. Deretter er det opp til forlaget (og konsulenten) å avgjøre om min stemme er den riktige og om konseptet passer inn hos dem. Klarer konsulenten å bli kjent med stemmen ut ifra en formell søknad, skrevet i et annet språk enn selve bokprosjektet? Da Marit Ausland fortalte om de ulike stipendordningene til NFF, svarte hun som følger på om søkeren burde legge ved eksempeltekst til prosjektbeskrivelsen: «Nei, søknaden taler for seg». Også Gyldendal opplyser på sine hjemmesider at de i første omgang bare vil ha en prosjektbeskrivelse, ikke tekst. Derfor ville jeg la prosjektbeskrivelsen tale for seg. (Likevel: rett etter at jeg hadde levert prosjektbeskrivelsen, ble jeg spurt om å ettersende eksempeltekster).

Tentativ innholdsfortegnelse. Hva skal jeg legge vekt på? var neste spørsmål som meldte seg. Både NFF og Merete (i kraft av å være tidligere forlagsredaktør) mente det var viktig at prosjektbeskrivelsen gir et klart bilde av den ferdige boka. Derfor jobbet jeg ekstra med en tentativ/foreløpig innholdsfortegnelse, bokas skjelett og blikkfang nr. 2 (etter forsiden). Jeg syntes denne var ekstra viktig også fordi jeg har valgt en utradisjonell og sjangeroverskridende form. Målet mitt var at konsulenten tydelig skal forstå hvordan boka er tenkt oppbygd. Her måtte jeg overveie hvor mye informasjon som skulle gis om innholdet i hvert kapittel. I innholdsfortegnelsen ville jeg også angi hvilke tekster som allerede er skrevet, for å vise at prosjektet er godt i gang.

Informasjon om forfatteren. Hvor mye skal sies om meg selv? Skal jeg legge ved en tradisjonell CV og en liste over tidligere publikasjoner? Jeg valgte å skrive i prosaform, relativt kortfattet. Jeg vurderte også å oppgi adressen til min hjemmeside, men siden tekster som denne ligger her, forkastet jeg den ideen. Kanskje konsulenten likevel søker seg hit? Det kan man vel ikke se helt bort ifra. At jeg forteller om min faglige bakgrunn og praktiske erfaringer, håper jeg kan være tilstrekkelig for at konsulenten skal tenke at jeg er rett person til å skrive akkurat denne boka.

Det økonomiske. Vi har fått høre på forelesninger at redaktørene jobber med kalkyler. Forlagsøkonomien er stram. Jeg vet at mitt prosjekt av mange vil bli karakterisert som smalt (og jeg vet jeg ikke har noe selvselgende forfatternavn). Derfor vil jeg vise i søknaden at jeg søker økonomisk støtte til prosjektet: Debutantstipend hos NFF i tillegg til at jeg akkurat nå undersøker mulighetene for støtte fra Østerrike. Også et annet sted i prosjektbeskrivelsen tar jeg hensyn til det økonomiske: Bokserien jeg ønsker å få utgitt min bok i, har hittil vært uten illustrasjoner. Likevel foreslår jeg å bruke fotografier, samlet i midten av boka, de fleste tatt av meg selv og trykt i svart-hvitt.

Hvordan vekke interesse? Hvordan skal man skille seg ut blant alle henvendelsene forlagsredaktørene får? Samtidig som det skal likne på noe de har sett før? Disse spørsmålene la jeg enda mer vekt på i søknaden til NFF (debutantstipend) enn til forlaget. Det skyldes antakelig at Gyldendal allerede kjenner til mitt prosjekt og at jeg ikke la like stor vekt på «pitchen» som til NFF. I prosjektbeskrivelsen til forlaget, det ser jeg nå i ettertid, skulle jeg også ha presentert mitt bokprosjekt som «dramatisk og litterær sakprosa om Elfriede Jelinek». Eller er det avskrekkende framfor interessevekkende? Det kommer sannsynligvis an på øynene som leser. Å skrive prosjektbeskrivelse(r) har i det minste gjort boka klarere for meg selv – hvordan den skal se ut og innenfor hvilken sjanger den er skrevet.

 

Mens man venter på tilbakemeldingene på prosjektbeskrivelsen, i uvitenhet om de bringer godt, mindre godt, eller dårlig nytt, kan man for eksempel nyte en Topfenstrudel på Café Griensteidl – et tidligere samlingssted for Wiens revolusjonære og litterære hoder. (Foto: ebeanca)

Read Full Post »

Skremselspropaganda fra NFF

10. april møttes de involverte i modulen Formidling og forleggeri i Fritt Ords og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings (NFF) lokaler i Oslo. Hva fikk vi høre? Blant annet at: Vil man utgi bok, er det fullt mulig også uten forlagskontrakt. Det viste kunstneren Wenche Gulbransen en rekke kreative eksempler på. Hennes bokprosjekter, utgitt på eget forlag, blir karakterisert som smale. Ikke bare (de store) forlagene, men også NFF er redde for denne bokkategorien. Her finner man garantert store mørketall; bøker produseres nå etter et urgammelt hjemmebrentprinsipp og distribueres til og via venner og bekjente.

For å bli medlem av NFF må man ha forfattet eller oversatt 100 sider faglitteratur. Hvis man har formidlet fag først og fremst i aviser, kan dette imidlertid ikke regnes med. Hvorfor ikke? Jo, det er en pengesak. NFF får ikke kopipenger for avisartikler. Skal du bli medlem av NFF og få tilgang til deres goder, må du sørge for å gi foreningen inntekter også. Dette var nytt for meg, men helt klart en nødvendighet for en hvilken som helst bedrift som ønsker å holde balansen.

Jeg har ikke regnet etter, men jeg har nok ikke gyldige 100 sider ennå. Hva hvis jeg fikk utgitt en hel bok? Da ville vel de 100 sidene brått være fordoblet og NFF-medlemskap garantert? Nei, ikke hvis ingen av de anerkjente forlagene antar og kvalitetssikrer boka, og jeg isteden for eksempel velger å utgi den på eget forlag. Hvis innkjøpsordningen for sakprosa ikke blir utvidet (fra 50 til 100 titler), er en forlagskontrakt på smalere sakprosa langt utenfor rekkevidde, skal man tro NFFs generalsekretær Trond Andreassen. Det var ikke hyggelig av Andreassen å spå mitt bokprosjekt en meget dyster framtid fordi han ikke kunne se det kommersielle potensialet i det. Det er slemt å skyte bjørnen mens den ennå ligger i hi. Kan det være en egnet metafor? Andreassen mente kanskje å være omtenksom og ville gjøre mine medstudenter og meg bedre rustet til skivebom enn fulltreff. Skivebom kan det fort bli, til tross for at jeg har fått muntlige lovnader fra indre forlagshold om utgivelse. Pengestøtte fra NFF eller en annen organisasjon kan være avgjørende for om boka blir utgitt. Siden jeg er under 40 år og kan søke debutantstipend hos NFF, vil det sannsynligvis komme en søknad fra meg i år også. Akkurat nå konsentrerer jeg meg om å skrive og oppsøke kilder til utfordrende temaer (som kanskje en gang vil engasjere flere enn meg selv og gi kopipenger til NFF) – alt trofast støttet av Lånekassen og miljøterapeutlønn fra Oslo kommune. Det er godtvondt uforutsigbart å være forfatternovise på gress som ikke så lett blir grønt.

Hilsen ebeanca i Wien

Read Full Post »