Lucifers jul

 

Det har vært en regntung og dunkel desember. Nedbøren har rent som fra åpne sår langs julebjellene over byens handlegate. Nå er det to dager til julaften og regnet har frosset til is. Bjellene ringer ikke. Rottene er våte, men løper føttene varme. Halene pisker tungt mot ispyttene og slår rytmen til gatetrekkspill og butikkenes kassaapparater. Duene fyller fremdeles parkene og bygårdene. De gir rottene konkurranse i containerne hvor saftig avfall ligger i en lake av julens krydder. Seig ribbesvor blir slept som snegler langs svart asfalt. I en bygård i Gamlebyen er lysene på borettslagets julegran tent. Lavenergipærer. Det lyser kun svakt mot rød teglstein. Fugemassen har løsnet kritisk, et herberge for unge førstehjemsparasitter. Juletreet har ennå ingen stjerne, men vaktmesteren har spikket toppen av treet spiss. Klart for Betlehemsstjernen å bli skutt ned akkurat her på sin ferd over desemberhimmelen. Alle geværer er ladet. I bygårdens øverste etasje, i niende med balkong og utsikt mot Oslofjorden og den nye norske opera, står eselet Lucifer og kikker stumt inn i peisen. Eselets hyrde, slakterlærlingen Josef som kjører pirattaxi i helgene, har lagt i to pinner fordi Lucifer er vant til varmere vintre. Han grøsset nettopp i trekken fra balkongen. Josef har blitt glad i eselet som kjæresten Maria kjøpte til ham den trettende desember, på selveste Luciadagen. “Hvordan går det med deg, Lucifer? Har du det fint her hos oss?” småprater Josef og setter seg på huk foran Lucifer. Josef ser rett inn i eseløynene. Menneskeblikk møter dyreblikk. Lucifers øyne skifter plutselig farge fra gråsvart til gulhvit. Samtidig spytter han fra mulen skarpe giftdråper tynnet med gløggessens. Dråpene svir mot Josefs hud og brenner røde hull i den. Det lukter jul. Josef stivner til og klarer verken å reise seg, blunke eller snu hodet vekk i skrekk. Eseløynene suger ham til seg og holder ham fast. Og enda fastere. Eselpupillene er olivenoljet pergament. Pergamentrullen er lagret bak øyeeplene og ruller ved uante eselkrefter. Som en kjevle beveget av en usynlig hånd. Josef leser horisontalt i Lucifers øyne: JEG ER VERDENS FRELSER. Han rekker knapt å avkode siste del av budskapet før han blir slynget hardt mot veggen uten at Lucifer har vært nær ham. Gipsveggen tar ham imot og Josef er uskadet. Han kaster et vilt og vantro blikk mot eselet som med lynets hastighet har lagt seg på saueskinnet foran peisflammene. Det knitrer i bjørka. Lucifer ligger på magen, hodet på forbeina, lukkede øyne. Et fredelig motiv fra julen 2007.

Hele Josef rister idet han kommer seg på beina og flakker målløst rundt i leiligheten. Fråden står i munnvikene. Det svir i ansiktet og øynene renner. Han må ut herfra. Fort. Bort fra Lucifer! Han må til Maria som sitter i en stall på Karl Johan til inntekt for Frelsesarmeen. Han løper og løper og innhenter gang på gang sin egen frostrøyk langs Grønlandsleiret. Utenfor Olympen blir han stoppet av en røykende menneskeklynge. Istedenfor å bli sluset gjennom klynga slik at han kan løpe ut på andre siden, blir han ledet av strømmen inn pubdøra. Han har ikke vært på “Lompa” siden de gjenåpnet. Nå har han en god anledning til å gå dit. Her kan han samle tankene og finne ut hva han skal si til Maria. Vil hun tro ham hvis han forteller sannheten om Lucifer? “En øl. Juleøl, det mørkeste dere har”, sier Josef og får rask servering fordi det ser ut som han trenger det. Han finner et ledig bord uten å ense de andre gjestene. “Jeg er verdens frelser”. Hva mente Lucifer med det? Det er jo et positivt budskap. Hadde Josef egentlig noen grunn til å frykte eseløynene? Josef roer seg og begynner langsomt å tro at Lucifer har kommet for å bringe ham og Maria noe godt. Kanskje var han barnet som han og Maria hadde ønsket seg siden julaften for tre år siden? Vel, det er vanskelig å tro at deres sønn bor inne i et esel. Hva hvis eselet bærer på det ufødte barnets energi eller er dets engel? Det er det mange som vil tro på. Ja, Josef føler seg sikker nå. I Lucifer bor menneskesønnen som skal fortelle hvordan verden kan bli frelst. Og det vil være hans og Marias barn, akkurat som i Bibelen. Tidsregningen har igjen nådd sitt nullpunkt. Han hadde hatt et syn som skulle åpne alles øyne! Josef går ut på gata igjen og løper, nå i glede, mot Karl Johan for å hente Maria. Giften fra Lucifers mule er glemt, ditto brannsårene de lagde.

Lucifer har derimot ikke glemt giften som han blir smertelig påmint om hver gang han svelger, kysser og gråter. Eller spytter av opphisselse når han har noe viktig på hjertet som lyser ut av øynene hans. Hva skjer videre her og nå, altså i skrivende stund? Det er vel kanskje meningen at jeg skal ta livet av noen, tenker Lucifer. Jeg er den onde, for en klisjé. Skal dette være juleunderholdning? sier Lucifer til seg selv og løfter hodet fra saueskinnet. Han ser plutselig på “Lucifers jul” utenifra. Ovenifra. Hans moralske stemme sier ham: Er det ikke nok død i julehøytiden, en høytid for familiære drap og mishandlinger? Dessuten er selve juleevangeliet første episode av en klassisk krimhistorie. Der blir vi kjent med hovedpersonen som blir drept langfredag i siste episode. Er Lucifer med i oppfølgeren? Han grubler og grubler og har glemt hvilken rolle han spiller. Han kjenner ikke lenger sin Bibel. Hva med Luciadagen – er den hans? Uansett er han en frelser. Han, et ordinært esel fra ørkenen, fattig, tørst og sulten. Et resultat av en samvittighetshandel i julestria, levert på døra uten byttebevis eller gyldig pass. Papirløs i skjul på Oslo Øst. Lucifer stiller seg på alle fire og slikker hele pelsen sin våt. Spyttgiften svir ekstra i såret fra det ferske rottebittet bakpå låret. Gløggessens er ingen motgift. Han slikker til han blir svimmel. Lucifer legger mer ved i peisen slik at han svetter og hindrer pelsen fra å tørke.

Imens har Josef hentet Maria ut av stallen. De går sammen over Grønland uten å la seg stoppe av fristelser underveis. Ingen forbuden frukt, vikingmjød eller smuglerkebab. “Jeg har en overraskelse til deg hjemme”, sier Josef og tar et godt tak rundt Maria som hutrer. Han kysser henne på kinnet. Maria forstår ingenting og vil gå fortere for raskere å bli klok på Josef og overraskelsen.

Lucifer har slikket seg ferdig. Pelsen ligger fuktig og flatt mot eselkroppen. Han går helt fram til peisen. Nøler et øyeblikk før han dytter opp peisdøra med hodet. Flammene hyler der inne. Lucifer rekker ikke høre flammehylene før de sitter i mulen hans og tar tak i øynene, ørene, nakkehårene. Det lukter jul. I lynets hastighet sparker han opp døra og er ute på balkongen. Nå har flammene spredt seg til ryggen, baken, beina. Lucifer hopper fra niende etasje. En ledestjerne i fritt svev fra klar desemberhimmel.

Maria og Josef åpner porten inn til bakgården. Rottene piler bak søppelkassene med ribbefett i tennene. Marias årvåkne blikk blir øyeblikkelig dratt mot juletreet. Hun peker og Josef følger Marias finger. Det lyser sterkt mot rød teglstein. Beboerne står på balkongene og i vinduene. Tause. Urørlige. Flere og flere kommer ut og danner en ring rundt grana sammen med Josef og Maria. Håpet er spiddet, men det brenner.