Den stygge julekulen

Et julespill i én akt

 

Elisabeth Beanca Halvorsen

 

 

MEDVIRKENDE

1 kvinne

1 hyrde

1 esel

1 stråesel

 

 

1

 

En hyrde står midt i en lyskjegle til høyre på en ellers mørklagt scene. I venstre hånd holder han en høygaffel pekende mot himmelen. Han har en eske med julekuler i høyre hånd. Kulene har ulik farge, mønster og glans.

 

HYRDEN: Sannelig sier jeg dere: Nå er det jul igjen. Eslene mine ligger andføttes i stallens høyseng. I dag hentet jeg julepynten ned fra loftet. Kun to kuler har knust i løpet av lagringsmånedene. Hva? Om jeg er en ensom hyrde på marken som skal lede dere inn i et sorgløst paradis, hvor frelsen er nær, matkammeret aldri blir tomt og jula aldri tar slutt? Vel, dere får vente å se hva årets julespill vil bringe. Jeg har verken makt eller innsikt. Jeg har bare lånt bort mitt beste esel samt stemme og ansikt til en ensom hyrde på marken. Historien er hentet fra virkeligheten, men det sies at den ikke er mer virkelig enn speilbildet til en julekule. En herre her på tredje rad spør: Hvorfor speilbildet til en julekule? Vel, speilbildet til en julekule… Det får meg til å tenke på alle de stolte kulene ikledd Østens gull og Vestens glitter! (Han trer tråden julekulene henger i, nedover hver sin spiss på høygaffelen.) Se, så kåte de er, der de sitter på granens grønneste grener og speiler seg. Speiler seg i hverandre. De beundrer og priser seg selv i nabokulene. Poserer, sminker øynene, slår med vippene, napper brynene. Hvem er den vakreste og dyrebareste? Etterfulgt av trutmunn og luftkyss. Noen julekuler blir forelsket i sitt eget blendende skinn, slik den greske guden Narcissus ble forelsket i sitt eget bilde i vannets speil og falt hodestups gjennom det. Hans skjønnhet sank til havets bunn og ble kvalt til grums. I grums. Hvorfor står jeg og forteller alt dette som om det var en liknelse dere skal trekke lærdom av? Vel, det hele danner et bakteppe for et møte. Dere skal nemlig bli kjent med en enslig julekule som er bundet i usynlige tråder til sin lodd (trer av en av kulene, holder den opp). Denne julekulen ønsker ikke å speile seg i de andre fordi hun så lett blir knust av det. Hun ser kanskje nokså ordinær ut for våre øyne? (kikker på julekulen) Eller er hun en tanke matt i lakken? Med barnlig lyst har hun sunget “O’ jul med din glede” siden Berlinmuren ble reist og stemte enda kraftigere i da den falt, som om ingenting var skjedd verken før eller senere. I år som i fjor, som i 1961 og 1989, prøver hun å være like glad og stolt som de andre kulene på menneskeslektens tre, selv om artsfrendene blir stoltere og stoltere etter hvert som tidene henruller og store kuler avler de små. (HYRDEN går ut.)

 

 

2

 

Scenen lyses opp elektrisk og ved hjelp av levende julelys. Vi ser inn i en leilighet i forberedelser til julemiddag. Juletreet i stua er pyntet, pakkene når til midt på stammen. På komfyren står fulle kjeler i kok, ribba ligger nystekt på en rist på kjøkkenbordet. På et stort fat ligger et berg av julepølser og medisterkaker. Ved komfyren står en kvinne i tøfler og en altfor stor joggedress. Hun har tullet et håndkle rundt det nyvaskede håret. Et esel sitter ved enden av kjøkkenbordet. Ved den andre enden står en tom barnestol.

 

KVINNEN (svarer telefonen som ringer, snakker mens hun rører i en kjele og drikker rødvin): Ja? … Nei, jeg har jo gitt ettertrykkelig beskjed… Jeg vet det er julaften og ingen bør sitte alene… Jada, mamma, jeg har noe småtteri i fryseren jeg kan varme opp. Jeg har uansett dårlig matlyst. Ja, jeg har fortsatt feber. Om du vekket meg? Jo, men det går greit, jeg burde prøve å være oppe litt. Ta en dusj. Det er nok sant det. Det kvikker opp…. Nei! Ikke bestill noen taxi hit, sier jeg! Har dere allerede spist, sier du? (ser på klokka) Bra svoren ble sprø… selv om det er svenskesvor, ja… Akkurat… Sier du det… Du, vær så snill, ikke snakk mer om svor, jeg blir kvalm bare av tanken. Ser for meg de stive grisehårene som kiler mot ganen. Nøff nøff, du liksom og spis og vær glad. Vel vel. (Brekker seg mens hun river av en bit svor fra sin egen ribbe og putter den i munnen.) Og barna har fått gavene sine? Beklager at jeg i dobbelt forstand og bokstavelig talt ikke hadde overskudd til å kjøpe noen gaver i år, men de fikk sikkert så mye uansett. Jada, jøss… Bare velstand i de tusen hjem! Jeg er så glad hver julekveld. Om den ene tanta ikke gir noe, det gjør absolutt ingenting fra eller til… Hva sa du? Ja, så klart du må legge på, så du får skallet eller skollet den ene mandelen i grøten. Unnskyld, selvfølgelig: riskremen. Marsipangrisen? Den er her (tar en stor marsipangris uten hode og bakbein ut av kjøleskapet), dere finner vel noe annet å ha i premie. Ha det. Jo, god jul og godt nyttår til deg og dine også. Jula varer helt til påske – hipp hurra for 17. mai i rødt, hvitt og blått, takk for alt, hvil i fred. (Hun kaster telefonen i søppeldunken.)

ESELET (sitter og bretter juleservietter, spiser dadler og pepperkaker): Hvorfor fortalte du ikke at du skulle ha eget juleselskap?

KVINNEN (står igjen ved komfyren): Nei, det kunne jeg da ikke. Da ville jo alle ha kommet hit isteden og spist opp den deilige maten vi skal ha (sniffer ned i kjelene). Åhh, jeg gleder meg som et lite Jesusbarn! Kaster du hit en daddel eller to? (ESELET kaster) Dessuten er de så irriterende konservative i min familie. Fryktelig. Alt skal være så til fingerspissene perfekt. Jeg har aldri passet inn der.

ESELET: Er du lei deg for det? For at du ikke kunne reise dit i kveld med din egen lille familie sånn som søsknene dine?

KVINNEN: Å nei, jeg kan ikke reise dit sammen med dere. Er du gal! Du og jeg og Lillemann skal kose oss her, vi (kysser ESELET på pannen). Som vi pleier når det er jul. Dekker du bordet mens jeg skifter? (Hun går inn på soverommet, lukker døra bak seg.)

ESELET (går bort til krybben som står midt i stua): Ja, Lillemann, vi får pent være med på notene i år også. Du må ikke bli redd. Hun vil oss bare godt. Du vet det? (Han får krybben til å vugge før han begynner å dekke bordet. Til tre personer. En tallerken foran barnestolen også.).

 

3

 

KVINNEN kommer raskt ut på kjøkkenet igjen, i en rød morgenkåpe. Hun har med et slips hun knyter rundt halsen på ESELET.

ESELET (mens KVINNEN strammer slipset): Er det virkelig nødvendig? Det samme slipset som i fjor?

KVINNEN: Det samme slipset som hvert år, kjære. Min mann skal ha på seg slips på julaften. Dette slipset.

ESELET (fortsetter å dekke bordet): Som du vil.

KVINNEN: Har du sett til Lillemann? Sover han ennå?

ESELET: Nei, han glippet så vidt med øynene da jeg snakket til ham nettopp.

KVINNEN: Du kan jo ikke bare la ham ligge i krybben hvis han er våken, stakkars! Jeg tenker han begynner å bli sulten. (Tar Lillemann opp av krybben. Lillemann er et halvvoksent stråesel med sparkebukse og sugesmokk.) Se, så vakker han er. Gleder du deg til pakkene, Lillemann? Se der (peker mot juletreet), jeg er sikker på at mange av pakkene er til deg, du som har vært så snill (kysser ham heftig og lenge). Hva sier du, gutten min? Nei, ikke pakke opp pakker ennå. Det vet du godt, din lille luring (kaster ham høyt opp i været og klarer ikke å fange ham igjen, plukker ham opp fra gulvet). Ja, du maste fælt i fjor også, men regelen er den samme i år: Julenissen kommer ikke før du har spist opp maten din. (Hun plasserer Lillemann i barnestolen, tar på ham en smekk med julemotiv.)

ESELET (ved komfyren): Nå tror jeg potetene er ferdig kokt. Grønnsakene også (han prøvesmaker).

KVINNEN: Flott! Da kan du forsyne Lillemann og meg. (KVINNEN setter seg på sin plass på bordets langside.) Og denne skal vi snart vende oss av med. (Hun fjerner smokken til Lillemann, legger den ved siden av tallerkenen hans. ESELET tar med seg de tre tallerkenene ut på kjøkkenet, fyller dem med ribbe, pølse, medisterkake, poteter og grønnsaker osv. KVINNEN kaster i seg maten med det samme.)

ESELET (setter seg, spiser ikke sin egen mat, ser bare på KVINNEN): Skal du spise til du kaster opp i år også?

KVINNEN: Ja. Hva har vi ellers tradisjoner for? Vil du fylle på med flere medisterkaker? (holder opp tallerkenen sin)

ESELET (reiser seg): I medisterkaker er det nesten bare fett som vil gjøre deg enda fetere og tristere. Hvor mange vil du ha? Fem?

KVINNEN: Gi meg seks. Og fire skjeer tyttebærsyltetøy. Nei, fem. Pluss en sylteagurk.

ESELET: Og til Lillemann?

KVINNEN: Han klarer fem medisterkaker til. Og en ribbebit.

ESELET fyller på tallerkenene, setter seg igjen.

KVINNEN stapper medisterkaker og ribbe i eget og Lillemanns gap.

ESELET (reiser seg igjen): I år vil jeg være føre var og ikke etter snar. Jeg henter bøtte og klut først som sist.

KVINNEN (mens hun spiser medisterkaker med fingrene, dypper dem i syltetøy): Du pleier da alltid å vente til etter at jeg stukket disse tre fingrene i halsen? (holder opp tre utvalgte fingre) Hvorfor skal du bryte tradisjonene etter så mange år? Du vet jeg har moro av at du ligger på alle fire og skrubber. Skal du virkelig frata meg den gleden det er å se deg skli på gulvet som Bambi på isen og med magesyre i øynene? Det er et ubetalelig syn. Hohoho (ler så hun rister, holder seg for magen)

ESELET (kommer med bøtta, plasserer det ved siden av KVINNEN): Hvis du heller vil ha et rådyr som Bambi enn et esel som meg, synes jeg du bør skaffe deg et rådyr som Bambi. Jeg har uansett snart utspilt min rolle her hos deg (setter seg på stolen). Jeg er utbrent.

KVINNEN: Ikke vær så hårsår og barnslig, du dumme esel. Du vet jeg aldri ville ha byttet ut deg med noen annen. Du skal for alltid være her hos Lillemann og meg. Henter du mer vin? Og kanskje fire poteter til – med ribbefett? (holder opp tallerken og glass) Hent mer, sa jeg! Jeg vil ha MER!

ESELET (blir sittende, er alvorlig): Har det aldri falt deg inn at jeg kunne gå ifra deg?

KVINNEN: Hold opp med det der. Jeg lar meg ikke servere noen Nora-historie med deg i hovedrollen. Du kunne aldri ha gått fra Lillemann. Aldri i verden.

ESELET: Jeg vil søke om å få foreldreretten til Lillemann. Han har det ikke godt sammen med deg. Du vanskjøtter ham.

KVINNEN (hysterisk): Nei! Du får ikke lov til å ta ham ifra meg! Vi tre skal være sammen, akkurat som i fjor og alle tjue årene før der.

ESELET: Tror du at du er en grevinne?

KVINNEN: Og du min gamle hovmester?

ESELET: Som snubler i et fryktinngytende rovdyrhode?

KVINNEN: Ja, for eksempel, hadde ikke det vært fint?

ESELET: Du er patetisk, vet du det?

KVINNEN: Ja.

ESELET: Og uappetittlig.

KVINNEN: Fullstendig uspiselig (spiser videre, gulper).

ESELET: Du er en elendig mor.

KVINNEN: Helt udugelig. Burde aldri hatt barn. Kan du tilgi meg, Lillemann? (legger seg over bordet, gråter, stryker Lillemann over hodet, tar deretter et hardt tak rundt ham.)

ESELET: Slipp, du kveler gutten!

KVINNEN (drar ham til seg, holder ham mellom brystene): Jeg nekter å gi ham fra meg.

ESELET går inn på soverommet. Kommer ut igjen med en liten koffert (Lillemanns) og en større koffert.

ESELET (på huk): Lillemann, kom til pappa. Mamma er syk og må feire resten av julaften uten oss.

ESELET river Lillemann ut av armene på sin mor og haster mot utgangsdøra.

KVINNEN (i døråpningen): Ja, fortsatt god jul til dere også. Og et riktig godt nytt år! Takk skal dere faen meg ha, vel bekomme, jeg har også hatt en uforglemmelig julaften. Fortreffelig. Takk for alle de flotte gavene. Det var så altfor meget. Neida, ingenting skal byttes, alt falt i smak. Farvel, farvel. Hils hjem. Suss og klem (gir et slengkyss).

KVINNEN smeller døra igjen. Løper bort til juletreet med alle pakkene.

KVINNEN: Endelig! Tid for pakker! Vent, jeg har glemt desserten! (løper til kjøleskapet, henter en stor bolle med riskrem, løper tilbake og setter seg under juletreet) Hvem får mandelen, hvem får mandelen!? (spiser med begge hendene, graver nedi for å finne mandelen.) Pakker, pakker, pakker, hvor skal jeg begynne. “Til Lillemann fra Mamma og Pappa”. (river av papiret på en gyngehest). Ride ride ranke og vuggesang. Og denne er også til Lillemann. (åpner en mellomstor pakke) Hurra, Lillemann, du fikk en popcorn-maskin! Denne, derimot, den er til meg fra meg. (Under gavepapiret: 10 pakker med Pizza Grandiosa. River opp den ene. Spiser den rå.) Denne er også til meg fra meg. God jul! (En eske Anton Berg-konfekt, hun river av emballasjen, men får straks øye på en ny pakke). Aha, den der kjenner jeg igjen. (pakker opp en pisk, prøvepisker mot gyngehesten før hun kryper langt under treet, leter seg målrettet fram til neste pakke) Dette er høydepunktet for kjerringa på julekvelden! (pakker opp en marsipandildo i overdimensjonal størrelse, hun studerer den) Kanskje jeg likevel skulle valgt den med sjokoladetrekk? Denne ser liksom så blek ut? Nei, den får duge!

KVINNEN reiser seg opp, tar av seg morgenkåpa, under har hun en julerød sadoutrustning. På underarmene kan man se merker etter kuttsår. Med pisk i den ene hånden og marsipandildo i den andre setter hun seg på Lillemanns gyngehest.

KVINNEN (gynger og synger): “Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang…”

Plutselig står HYRDEN i stua med en ljå i høyre hånd, julekulene surret rundt ljåen.

KVINNEN (hopper av gyngehesten og løper mot HYRDEN): Endelig, der er du! (kaster seg om halsen hans) Hvorfor har du byttet ut høygaffelen med en ljå?

HYRDEN: Jeg syntes det var på tide å bryte den tradisjonen.

KVINNEN (peker på en av julekulene): Er det meg? Så stygg den er. (Hun river julekulen av ljåen, tråkker den i stykker, setter seg deretter på gulvet, er fortvilet, klamrer seg til hyrdens fot.) Hele min verden har nettopp rast sammen. Alt ligger i grus.

HYRDEN (i et lystig toneleie): Skal jeg gå inn på soverommet og re opp til deg? Jeg har med hvite linkleder. Jeg kan også binde deg fast hvis du vil. Piske deg. Rispe deg. Tvangsfôre deg som en dansk stjernekalkun. Med dadler, pepperkaker, marsipan, ribbe… Mulighetene er mange. Bare din og min fantasi setter grenser. Jeg vet ikke hvordan det står til med din, men min fantasi er rik. (Han tar KVINNEN i hånden. Leier henne mot soverommet). La meg ledsage deg inn i en ny og bedre verden.

KVINNEN (legger hodet på hyrdens skulder): Hva skulle jeg gjort uten deg. Sannelig ble det jul i år også.