Verena Mayer/Roland Koberg: Elfriede Jelinek. Ein Porträt
Rowohlt Verlag 2006
“Ingen skriver like nådeløst om menn, kvinner, sex, politikk, hjemland og sport som Jelinek”. Slik introduseres den østerrikske forfatteren og dramatikeren i den aller første biografien om henne, som utkom ett år etter at hun mottok nobelprisen i litteratur. De unge østerrikske portrettørene Verena Mayer og Roland Koberg ønsker i Elfriede Jelinek. Ein Porträt å gi et omfattende og sammenhengende bilde av Jelineks motsetningsfulle liv. De vil beskrive hvordan hun gikk fra å være et dressert musikalsk vidunderbarn til å bli forfatter i verdensklasse.
I bokportrettet blir Elfriede Jelinek (født 1946) møtt med respekt og beundring. Hennes stemme skinner igjennom også når det ikke er direkte tale. De legger mer vekt på det private enn på Jelineks rolle som samfunnsrefser og provokatør selv om denne siden også er belyst. Jelinek framstilles som en sympatisk kvinne som er preget av en traumatisk oppvekst med en tyranniserende mor. Jelineks familieforhold helt tilbake til besteforeldregenerasjonen følges gjennom flere kapitler. Gjennombruddsromanen Pianolærerinnen (1983, oversatt til norsk 2005) presenteres som en “innskrenket biografi”: I likhet med pianolærerinnen Erika Kohuts mor ville Ilona Jelinek at hennes eneste barn skulle bli verdenskjent pianist. Hun isolerte Elfriede fra all fremmed påvirkning som kunne ødelegge for karrieren, deriblant menn. Kunsten var noe av det første Elfriede ble kjent med i livet, og kunsten skulle føre familien Jelinek inn i det gode selskap i musikkhovedstaden Wien. Etter å ha kommet langt på fiolin, bratsj, blokkfløyte og piano, ble Elfriede til slutt uteksaminert som organist fra Musikkonservatoriet i Wien. Da hadde hun studert der i ti og et halvt år parallelt med annen skolegang og et ufullført studium i teatervitenskap. I Jelinek-portrettet skildres hatkjærligheten mellom mor og datter som bodde sammen helt til moren døde i 2000, 97 år gammel. Vi blir også kjent med Jelineks far, jødiske Friedrich Jelinek, som Elfriede foraktet i barndommen fordi han var så svak, taus og åndsfraværende. Da han var i midten av 50-årene og Elfriede i sjuårsalderen, fikk han diagnosen Alzheimer.
Det som oppleves som spesielt kuriøst i Mayer og Kobergs portrett, er beskrivelsen av Elfriedes forsøk på frigjøring fra sin mor og en tilnærming til det motsatte kjønn. I Pianolærerinnen forblir hovedpersonen i sin mors favn og kommer seg aldri ut av isolasjonen. Mayer og Koberg skriver blant annet at “andre menn trådte inn i Elfriede Jelineks liv og måtte forlate det like fort. Man hadde sex eller lagde kunst sammen, grensene var flytende, og begge deler var preget av eksperimenter” (s. 59). Våren 1972 reiste Elfriede til Berlin, hvor hun flyttet inn til forfatteren Gert Loschütz. Han var den første og siste kjæresten hun bodde permanent sammen med. Loschütz beskriver Jelinek på den tiden som “veldig åpen, veldig engstelig og veldig søkende” (s. 64). De to oppholdt seg i lengre perioder i Italia og Elfriede ville gjerne være med ham dit sommeren 1973 også, men da gjorde Loschütz det overraskende slutt. Uansett var året i Berlin et bevis på at hun klarte å løsrive seg fra – eller i det minste tøye – morsbåndene, selv om hun etter bruddet med Loschütz flyttet tilbake til Wien og inn til moren igjen.
Elfriede Jelinek ville i 2004 ikke reise til Stockholm for å motta sin nobelpris fordi hun har sosial angst. Portrettet tar for seg problemet fra det startet i ungdomsårene: det fortelles om selvskading, pilleavhengighet og prestasjonspress. Samtidig blir vi kjent med en svært sosial Elfriede som festet med jevnaldrende og deltok på litteraturfestivaler (med moren som fast følge). En plass i bokportrettet får også Elfriedes lidenskapelige interesse for mote. Bokas bildemateriale viser hvordan hun opp igjennom årene stadig har skiftet stil og image. Fotografiene (alle i svart-hvitt) er i det hele tatt med på å heve verdien, ikke minst den kommersielle, av denne første Jelinek-biografien. Leseren ser en attraktiv og selvbevisst kvinne og kan lese om hvilken beundring andre møtte henne med.
Elfriede Jelinek. Ein Porträt er en oversiktlig biografisk framstilling, der verk og biografi er kronologisk framstilt og hvert kapittel er utstyrt med egen litteraturliste. Bokportrettet er nokså ukritisk og Jelinek-vennlig. Når dyna ved flere anledninger løftes relativt høyt, er det sannsynligvis Elfriede Jelinek selv som kommer med de intime avsløringene, men her vipper det over i det tabloide. Mayer og Koberg har samlet Jelineks sentrale verk og livsstasjoner og -kriser mellom to permer og gjort det til tilgjengelig og interessant lesestoff for de som er nysgjerrige på Elfriede Jelinek. Portrettet er sympatisk og nært, ikke minst på grunn av fotografiene.
Elisabeth Beanca Halvorsen
(Denne anmeldelsen er skrevet for Norsk Shakepeare- og teatertidsskrift 2-3 2007)
