I mitt pågående bokprosjekt får flere forfattere ordet. De fleste er kvinner som lever (eller har levd) i ulike kulturer til ulike tider. Et knippe er noe så sjeldent som kvinnelige nobelprisvinnere i litteratur. I januar i år besøkte jeg Selma Lagerlöfs Stockholm (ja, det er spor av henne andre steder enn på Mårbacka i Värmland). I april/mai gikk turen til Elfriede Jelineks Wien. I sommer var jeg i Sigrid Undsets Oslo (og i hennes litterære Roma). I dag går turen til Doris Lessings London.
Her skriver:
Mezcla06- Skrivemaster
-
Beancas bilder
More Photos Sider
Merkelapper
-
Besøkstall
- 4,405
Arkiv
Meta
Måtte reisen bli inspirerende og lærerik. Når du skriver om å besøke forfatterenes byer, kommer jeg til å tenke på Tone Selboes bok “Litterære vaganter”, om seks norske kvinnelige forfattere i europeiske storbyer. Vaganter er omstreifere – i middelalderen var de studenter og sangere som foredro kjærlighetslyrikk på latin, vagantpoesi – lykke til som kvinnelig, litterær vagant i Londons gater!
Randi
Takk, Randi – for inspirerende innspill! Skulle gjerne forblitt litterær vagant i London for en lengre periode. Da hadde jeg kanskje fått mot til å proklamere kjærlighetslyrikk også.
Beanca
Hei Beanca
Leste i denne ukes Weekendavis (i tillegget “Ideer”) om Aspergers-syndromet. Her står det nevnt at lille Elfriede var en av Aspergers elever. Spørsmål: Er det ikke slik at det er en del ironi og sarkasme i Elfriede Jelineks tekster? Og er det egentlig mulig, hvis hun har Asperger? Eller er det slik at hun ikke har Asperger, men har hun utviklet en (paradoksal, men asperger-preget) oversensitivitet i forhold til ironi?
Takk for sist. Iben